Følelser er no dritt!

Av å til skulle jeg ønske jeg var som visse personer jg kjenner. Ikke bli påvirket av noe, være som stein. Ikke bry meg om ting, ikke la hendelser gå så mye innpå meg. Men jeg er meg, og jeg er motsatt av det jeg nettopp sa.

Skjønner ikke at det går ann. Ingen har egentlig behov for å høre om hvordan jeg har det, men jeg tror jeg mest skriver dette for meg selv. For at jg skal se hva som egentlig plager meg. Har kommet fram til at jeg er den som trenger oppmerksomhet, iallefall en gang i blandt. Trenger å høre at noen bryr seg, at noen vet at jeg finnes. Liker å dra oppmerksomhet men på en positiv måte, og det å bli hørt, ha noen som faktisk skjønner hva jeg prater om, det er viktig. Nå føler jeg meg egentlig veldig aleine, og jeg er ganske selvopptatt, skjønner jeg! Men poenget er at enten så liker jeg det du sier, eller så liker jeg det ikke. Bare sånn for å gjøre det enkelt... det er ingen mellomting. Enten er jeg veldig enig, eller så er jeg ikke med på det du sier sånn innerst inne. Og nå er det sånn. Når folk prater til meg gir det så lite mening at jeg egentlig er andre steder.

Jeg er tragisk.. det er sørgelig at jeg holder på sånn som detta her. Når jeg ser over det her seinere blir det på en måte en påminnelse om at jeg ALDRI vil ha det sånn igjen. Jeg vil ikke tenke framover for det er rett å slett ork, jeg vil ikke være glad, for jeg vil ikke at følelsen av å være leiseg skal bli borte(ikke spør hvorfor, men jeg vet grunnen selv), vil ikke prate for da må jeg anstrenge meg, vil ikke være alene, da tenker jeg for mye. ALT er bare slit og jeg faker. Faker til de graaader mye. I hvilke situasjoner? Ikke i alle!

Jeg er ganske sur. Sur på meg selv for det meste, og jeg klarer ikke å gjøre noe med det, for som sagt, jeg vet ikke hva jeg vil. Selvom jeg egentlig vet det. MEN jeg er flink til å ta dårlige valg. I det siste har det blitt mange av dem. Men er de dårlige? DET ER DET JEG SNAKKER OM?! Sånn i ettertid av handlingene mine TENKER jeg. Og selvfølgelig kommer alt inn her, og ingen skjønner hva jeg prater om. Egentlig like greit.

Nå er iallefall følelsene mine veldig blanda. Jeg vet ikke hva jeg vil lenger, eller hvor jeg står. Føler meg helt messed up. Aldri, ALDRI har jeg hatt det så.... ja... vondt. Ærlig, så er jeg redd. Og jeg vil ikke føle det sånn her.. seriøst, vil ikke.