Foreldre- blir de noen gang fornøyd?

Jeg er så lei foreldrene mine. Det er ikke for å være slem eller utakknemmelig jg sier det. De gir meg jo så mye, betaler alt, gjør ting for meg HELE tiden. De er kjempe snille, og jeg burde nok sette mer pris på de enn jeg gjør. Men jg klarer det ikke. Hver gang de gjør en liten feil irriterer jg meg grenseløst!
Når jeg hører meg selv syns jeg synd på de, for hadde noen snakket til meg som jg gjør til dem.. hadde jeg ikke bare blitt veldig sint, men også veldig såret.
Kjenner at gråten sitter i halsen når jeg prater om det, for jeg vil ikke føle det sånn. Men jeg blir så fryktelig sur på dem for bare den minste ting, og jeg vet jeg ikke burde skrike ut på de som jg gjør, og hadde jeg vært i en annen familie hadde jeg sannsynligvis fått husarrest eller ganske strenge ord tilbake. Men det eneste de gjør er å sitte å høre på meg og la det gå. Også kommer de inn til meg etterpå for å spørre om det går bra med meg.
Jeg er slem, og jeg vet det. Jeg ser at jg sårer dem, og jeg ser at de blir oppgitte. Jeg vet de tenker jeg er bortskjemt, og jeg er ganske sikker på, at i en liiiiten grad er de litt mer glad i broren min til tider, enn i meg. Men jeg ser ikke no galt i det, for jeg kan være en skikkelig utakknemmelig.
Men det er de små ordene de kommer med... ting de gjør, ting de forventer av meg som noen ganger bare blir for mye. Også er dt små dumme kommentarer...
-Rydder du ikke rommet ditt må du sove ute i stua!
-Du vet, du kan gå i de gymskoene dine til vanlig også! Du kan feks russeskoene dine. Du sier du ikke har sko men de har du! Hvorfor bruke dem bare i en måned?
- Kan du få bort de boksene under pulten din (som hun veeet ikke kan fjernes før om et par uker).

Foreldre er fine å ha, og jeg er nok veldig mye mer glad i dem enn det virker som. Men til tider så kan de bare være LITT for mye. Den dagen jeg fyller 20... den dagen er det bye-bye.