Altid blid, ingen pause.

I morgen skal jeg på jobb. Der skal det smiles i store mengder. Det har hendt jeg har kommet hjem med slitne kinn pga av all smilingen.
Jeg går litt lei det. Det å godta alt, selvom folk er frekke. Bare være blid selvom ikke alt er helt okei. Stråle selvom du sliter på innsiden. Ha et glimt i øyet selvom du egentlig bare vil komme dg vekk fra enkelte personer.

Men så klart. Kan ikke gå å vise det som egentlig er der. Da hadde folk rett å slett blitt redde. Men av å til så er det faktisk okei å si hva du mener. Ikke bli tråkka på. Er det noe du er irritert over så konfronter personen. Ikke la det bli med et smil og OK.

Men det er mye lettere å tenke seg til hva man burde gjøre, enn faktisk å utføre det. Ting er egentlig aldri så lett som man vil ha det til. Vil man ha noe gjort må man ikke bare gå rundt å tenke på det, man må kaste seg ut i det.

Men! Som den feige jg er trekker jeg meg rolig ned til virkeligheten å smiler bredt.